Åpen høring om
kostnadsberegninger av innvandrere:
Under valgkampen i Oslo i 1995 var kravet om "innvandrerregnskap" Fremskrittspartiets hovedsak. Men da Regjeringen bestilte tallmateriale fra to forskninginstitutter viste det seg at tallene ikke stemte med Frps forventninger. Derfor var det riktig å forske på dette, hevder to av forskerne som utarbeidet innvandrerregnskapet. Tidligere Høyrepolitiker Khalid Mahmood var uenig.
Beregningene av verdiskapning og kostnader ved innvandring viser at hver flyktning koster kr. 62 000 pro pers. pr. år (1993-tall), men andre "fjernkulturelle" innvandrere totalt sett ikke er noen belastning på norske budsjetter. Faktisk er resten av den norske befolkningen dyrere i drift enn innvandrere flest. Slik stoppet forskerne Frps luftige spekulasjoner om kjempekostnader, hevdet Jan Mønnesland på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) og Knut Arild Larsen på ECON Senter for økonomisk analyse på høringen om etiske sider ved beregning av kostnader ved flyktninger og innvandrere, som ble arrangert i Oslo 24. april i 1997. Høringen baserte seg på kostnadsberegningene i stortingsmeldingen "Om innvandring og det flerkulturelle Norge."
Khalid Mahmood, den tidligere Høyrepolitikeren som trakk seg p.g.a. Frp-kravet om innvandrerregnskap i Oslo kommune, la derimot vekt på Frps hensikter: ” Regnskapet ble bestilt p.g.a. fremmedfiendtlighet i Frp og feighet i resten av det politiske miljøet. Når ingen i Frp snakker om innvandrerregnskap lenger, burde det være et signal til resten av politikerne om å snu om. Hva skal politikerne med disse tallene? Er det i påvente av dårligere tider og påfølgende krav om å sende alle innvandrere "hjem"? spurte Mahmood.
Larsen mente politikerne hadde interesse av tallene for å regulere antallet innvandrere. Men flere debattanter påpekte at vi har innvandringsstopp i Norge, og at antall kvoteflyktninger er fastsatt ved internasjonale avtaler. Representanten for Kommunal- og Arbeidsdepartementet, Ruth A. Andersen, sa at forvaltningen ofte beregner kostnadene ved ulike tiltak. Kommunene må f. eks. vite hvor mye flyktninger koster for å få riktig beløp fra Staten. Det kom imidlertid ikke frem hva myndighetene har tenkt å gjøre med den statistikken som gjelder den største innvandrergruppen, de som ikke er flyktninger. ”Det er ikke vanlig å lage regnskap over hvor mye grupper av mennesker koster og hvor mye de bidrar. Det setter alle innvandrere i en bås uansett opprinnelsesland, alder, kjønn, historie. Det har alltid vært innvandring til Norge, men nå skal plutselig alle innvandrere måles og veies” mente Mahmood.
”Vi setter rutinemessig prislapp på mennesker, også på oss selv når vi fyller ut selvangivelsen, repliserte Larsen. Mønnesland mente at verdiskapning bør være et like etisk nøytralt begrep på samme måte som f. eks. inntektsstatistikk: Andel av BNP er ikke noe mål på moralsk verdi. Det har NIBR understreket i sin rapport”.
”Jeg tror ikke folk flest legger moralske verdier i kostnadsberegninger i dagens samfunn. Men det er viktig å diskutere dette på prinsipielt grunnlag. Hvis man skal følge opp Mahmoods argumenter vil dette få konsekvenser for hele samfunnsforskningen. Det vil angå langt flere grupper enn flyktninger og innvandrere” mente Andersen.
Mønnesland var opptatt av konsekvensene av forskning og var glad for å ha vært med på å avlive falske myter om dyre innvandrere. Larsen mente at forskere bør forske på hva de vil - uansett stigmatiserende konsekvenser. Han hevdet at mange forskere og politikere ikke ønsker kunnskaper om forhold som ikke er "politisk korrekte": Mange norske samfunnsforskere har en grunnleggende holdning om at forskningen skal tjene de gode interesser i samfunnet og avsløre illegitim, skjult makt”.
Mønnesland kjente seg ikke igjen i Larsens beskrivelse av moteriktige forskere. Larsen mente man allerede for to år siden hadde gått et langt skritt på vei mot å hindre samfunnsforskningen ved å frarå Institutt for sykehusforskning å samkjøre et register over forbruk av helsetjenester med et register over flyktninger.
I debatten var de fleste innvandrerne enige med Mahmood. ”Forskerne er blitt dyttet i en felle. Det er en vestlig, kulturell norm som sier at man skal utforske alt, uansett konsekvenser. Det er også betenkelig at man undersøker lønnsomheten av enkelte fenomener, men ikke av andre. At kvinners omsorgsarbeid ikke regnes med i BNP er kjent. Hva grupper av innvandrere eller grupper av innvandrere bidrar med, men som ikke tas med i slike oversikter, har man ikke engang vurdert” sa f eks. Orevaoghene C. Obaro i Innvandrernes Landsorganisasjon. Sammy Kourir i Rainbow Foundation var uenig: ”Vi innvandrere har ikke noe å skjule. Bare forsk på oss. Problemet for innvandrere med andre oppfatninger enn flertallet er at vi ikke blir regnet som "en av oss" lenger”